Et minne som jeg tror må være fra 1944 på høsten. Det var ennu icke snø på marken. Tyske armeen var under tillbaketrekning fra Russland. Det var en slagen arme i oppløsning, en farlig arme. Armeen hadde som uppgift att opprette en forsvarslinje for att stoppe russerne. Denne forsvarslinje fulgte Lyngen och gikk tvers over vår eiendom. Pappa og jeg og en tysk officer stod på gressvollen nedenfor lillebacken. Tysken hadde en lue med skjerm som var stor og stod opp. Jeg var opptatt av kompressoren som gikk i gang. Ljudet var stort og ovanligt og ørebedøvende. Kompressorn nesten hoppet der den sto. Vi levde annars i en tid utan motorer, det nærmeste jag kan ha kommet nogen sådan tidligare kan ha vært en båtmotor da jeg ble døpt ett halvt år gammel. Tyskerne skulle bygge forsvarsbunkrer. De skulle skyte sig ned i berget og behøvde gøre hull til dynamitladningene. Etter freden plukket vi småstein fra jordene i mange år.
.| Så ser en påbegynt bunker ut idag, seksti år senare. Snefrid tog bilden i maj 2003. |
 |
Pappa och tysken pratet med hverandre. Samtalet var känsligt. Pappa var jo den som ble drevet fra gård og grunn.
Evakueringen
"Evakueringsvintern" snakker mamma om. Det var då vi blev tvangsflyttet til nabofjorden, Ullsfjorden. Med dagens kommunikationer en biltur på ca 2-3 timer, vinteren 1944-1945 en sjøreise med motor kutter (vanlig typ av fiskebåt med sju til nio mans besettning) som tok en dag. Lyngen var minelagd med dobble minebelter. Rotsund var åpent men det betydde en mye lengre og vanskeligere reise over en utsatt havsstrekning. Her ligger storhavet på og man er ute mye lengre i tung sjø. Der for vi da, mamma 29 år gammel, Aud 3 år og Snefrid 16 månader i en liten fiskebåt midt på vinteren.
 |
M/K "Von", 46 fot, transporterade oss alle, inklusive kyrne, rundt Lyngenhalvøya och inn i Ullsfjord. To kyr stod på dekk i egnehuset. M/K "Von" var familiebåten; Onkel Eilif och onkel Johannes eide båten tilsammen. De tvangsutkommandertes av tyske armeen, som alla båteiere, for å hjelpe med evakueringen av sivilbefolkningen. Bildet till venstre ble tatt før krigen, eftersom egnehuset inte finns med. |
Under reisens gang stack Pappa hodet inn i kappen for å sjekke hvordan vi hadde det. Der lå vi alle og spydde, sjøsyke og elendige. Då svor han på de forbaskede tyskeran, men legger mamma til, det var før han blev frelst så han visste vel ikke bedre.
Onkel Hans husker at den aller verste strapatsen var å flytte Leif Tveits piano til Sjursnes. "Han tålte jo ikke vatn den jæveln." Evakueringen for Pappa og onkel Hans begynte med att de gikk med Balder, vår hest till Sør-Lenangen. Det tok to dager å gå. På Svensby sov de natten og hadde der turen å treffe på kjentfolk som også var på vei till Sør-Lenangen. Turen blev mye kortere da de gikk bakom Jægervatnet.
Den 4. februari 1945 var M/K "Von" i Lyngen siste gangen før kapitulationen. Da brann husene på Uløya.
Koppangen og krigen
Da evakueringsmeddelandet kom så fick man et datum når man skulle være borte. I Hans Kristoffersens hus bodde 50 soldater. Det var et stort hus. Soldatene sov på loftet. Tante Valla forteller at Bestemor og Bestefar fick flytte inn i stua. Der hadde de en liten ovn som de laget mat på. Tyskerne tok over kjøkkenet og det ble forbudt område for husets folk. I stua sov også Valborg og Håkon, de to yngste barna. Osvald og Herman fick dele et soverum i andre etasje. Bestefars bror Oskar delte huset med Bestefar. Oskars familie fick bruke et vindu som dör, icke helt lett for den höggravide mamman og heller icke for den eldre generasjonen.
Evakueringen av Koppangen
På morgenen för de ga seg i vei så slaket Bestefar en ku. Det gjorde de på potatislandet. Siden solgte han kua i Tromsø. De flyttet med to båter. Tante Valla husker at Bestemor farget et ullteppe som hun sydde til langbukser til Valborg når de skulle på havet. Halfdan Johansen fra Ersfjord (Bjørnars far som ble Åstas mann) transporterte de, men de hadde også med seg gamle "Skyssen". Med den reiste Bestefar, Osvald, Karsten og Herman. "Skyssen" hadde liten motor og behøvde slepes visse strekninger.
| Koppangen var den enda bygd på vest-sidan av Lyngenfjorden som blev demolert av tyskerna. Ryktet seier at sprengningen var en misforståelse. Så här så Hans Kristoffersens hus ut när familjen återvände från evakueringen. |
 |
I mars 1945
gikk 4 unge menn på ski, fra Sør-Lenangen til Reindalen. Disse var onkel Hans (19 år), onkel Oskar, Parelius og Rikard på Holmen. Som evakuert og inkvartert hos andre mennesker så hadde de ikke meget å ta sig til, unntagen å gå på ski dagene i ende. De var alle i god form. De gikk for å bytte til sig tobakk fra de tyske soldatene som var stationert i Reindalen. Tyskernes oppgave var å bevake minebeltet på Lyngenfjorden. Onkel Hans forteller at tyskerne fikk mat fra fortet i Dypvik en gang i uken. Tyskerne bodde i to bunkrer, 6 soldater i hver. Hjemmespunnet ullgarn var byttemedlet som Lyngen gjenget hadde med sig. Fra Sør-Lenangen til Reindalen var det 3 timers mars i godt føre og siden 3 timer for å ta sig hjem igjen.
Den 12. juni 1945 gikk M/K "Von" med Huas gjenget og Jens Mikkelsen med "Majorn" i lag fra Ullsfjorden. Det kjentes nok tryggest å være kjentfolk i lag når man, for første gangen på et halvår, skulle hjem til seg efter tvangsevakueringen.