At Årøyholmen opptar en sentral plass i Lyngens tidlige historie har blitt mere og mere klart for mig jo mere jeg har satt mig inn i min egen bakgrund i Lyngen. Det aller tidligste holdepunktet vi har dokumentert menneskelig aktivitet på Årøyholmen er bjørnebegravelsen på Bonken. Siden bjørnen var hellig i den førkristne samereligionen, så betyder dette at samer fanns i Lyngen i Drabengs nærområde og utøvde sin religion her.
I hennes hovedfagsoppgave i arkeologi, Universitetet i Tromsø (1996), skriver Ragnhild Myrstad:
Sommeren 1961 foretok Povl Simonsen [og
Ruth Tringham] en utgravning av en bjørnegrav på Bunkholmen
[Bonken], som ligger like sør for Årøya i Lyngenfjorden.
Gravplassen ligger i en liten bergvegg på vestsiden av holmen.
Bergveggen er tre meter høy, og ligger vid foten av ei storsteinet
ur. Beinene ble funnet under en stor steinblokk. Det viste seg at
det hadde vært et større hulrom under steinen. En stein var
sklidd ut og hadde forårsaket at dekksteinen var falt ned, slik at
hulrommet besto av to trekantede åpninger. I følge
utgravningsrapporten inneholdt graven et bjørneskelett og et
menneskeskelett. Menneskeskelettet lå på venstre side med føttene
inn mot fjellveggen. Det eneste som manglet var kraniet, ellers var
skelettet komplett. Utgravningen var vanskelig fordi laget var
klemt sammen under den nedfelte blokken inn mot midten. Tett inntil
mansskelettet lå et bjørneskelett i motsatt retning (Top.ark.
Rapport Simonsen 1961). Beinene fra denne utgravningen befinner seg
ved samisk etnografisk magasin på Tromsø Museum.
Den osteologisk undersøkelse visste at
graven inneholdt bein fra tre bjørner. Slik materialet foreligger
i dag, finns det ikke menneskebein blant beinene som ble innlevert.
Derimot er det et relativt intakt bjørnekranium, et mellomfotsbein
som har patologiske forandringer. Et kraniefragment har skjæremerke
som er tilført da man har skilt hodet fra kroppen. Beinene er i
god stand og har tydelige merker etter margspaltning. Ut fra
tabellen som er utarbeidet, kan en se at bein fra alle deler av
bjørnen er representert, men ikke alle individuelle deler fra de
tre bjørner er lagt ned.
Funnet av de tre forskjellige bjørner i bjørnegraven på Bonken er C-14 datert til 650-780 e. Kr (Guttormsen side 172), alltså til yngre jernalder (600-1000).
Margspaltning viser til at vid bjørnefesten så har man splittet ben for å få suge i seg benmargen. Så kunne det gå til når våre forfedre festet for ca. 1300 år siden.
I samenes religion var bjørnen hellig og skulle derfør behandlas med den respekt som det hellige krever. Man ansåg videre at naturen var besjelet, noe som Lyngens 23 hellige fjell og mange offerplasser (seider) står vidne til.
The story of Bonki, "the last heathen in Lyngen", is well-known. Myrstad (1996) re-tells it by quoting Simonsen (Top.Ark. Rapport Simonsen 1961) who had heard it locally. This is the way with proper stories:
Bonki var same, og bodde som gammel mann
alene på sin holme. Det var på den tiden da kirken sto på Karnes
[dvs 1730tal] og foran kirkedøren sto gapestokken. Den gang var
det lovpliktig å gå i kirke på söndagen. Bonki var hedning og
kom naturligvis ikke i kirken. Presten sendte bud etter han flere
ganger uten at det hjalp. Så sendte presten lensmannen, og han tok
Bonki til kirken om søndagen, og lot han stå i stokken. Dette
glentok seg tre søndager på rad. Så sa Bonki "Nå har jeg
vært nok i kirke for min tid," og han dro hjem til sin holme,
og folk lot [han] være i fred der. Noe senere kjente Bonki at han
snart skulle dø. Det var ingen i Lyngen som kunne eller ville
begrave han etter hans tros ritualer. Bonki innredet da selv sin
grav, og da han kjente døden nærme seg, la han seg i graven og
der døde han og ble liggende.
Think of Bonki when you visit Årøy: put in the stocks three weeks in a row for not attending the missionaries' church, dying alone on his tiny island in the grave he had had to prepare for himself. See Silja Somby's film Bonki.