Per Huas find, boende uti Lyngen - og hans sønn Joen
Ikke vet jeg hvorfor det er så fasinerende med begynnelser. Det er vel noe med kronologi eller noe med at man vil ha seg til livs en hel historie, en fortelling som både har en begynnelse og et slutt. Helst av alt vil man gjerne vite hvordan alt begynte noengang for lenge siden. Historien om gården Drabeng, gården der jeg ble født og hvor jeg vokste opp, er både eksotisk og fargerik. I Lyngen så levde man med de tre stammers møte og min barndom og oppvekst utspiller seg i den nio mil lange Lyngenfjorden i det arktiske Norge. Gården Drabeng ligger omtrent halveis inn i fjorden på vestsiden. Den strekker seg fra Kunes til Fastdalselva og har ca 1 ½ km rullsteinsfjære. Den dyrkede marken er ganske liten, bare en smal remse langs med havet. Ovenfor denne remsen kommer først bjørkeskogen med blåbærslyng, så kommer lågfjellet med mye tyttebær, det finns en del myrer, også multemyrer, og et vann "Langvannet", hvor vi som barn badet. Lengst opp kommer fjellet, i stort sett ikke utforsket av oss, men vi likte å gå på fjelltur med kaffekjele. Fra varden på Snøfjellet ser man hvordan det blåner av tallrike fjelltopper, mange fjellvann, noen åpne men adskillige frosset og man ser isbreer, både små og store. Man skuer utover eventyrslandet. Den store elven, Fastdalselva, er grensen mot nabogården Fastdalen.
Per Huas er den første personen vi kjenner til ved navn som bor på Drabeng, men han var ikke den første som bodde der. Da Per Huas kom vandrende så slo han seg antagelig ned hos folk som allerede fanns på plass. Det er funnet både pilespisser av stein og en steinøks på Drabeng, men også flere spinnehjul, en jernkniv med neverskaft og et sverd, dessuten mange husgrunner, til største delen gammer. Per Huas ble født 1652. Det vet vi fordi han var 50 år da han besøkte Carlsø i 1702. Jeg kan tenke meg at han var der rørende noen sorts myndighets registrering. Det kan ha vært i samband med folketellingen 1702, eller han kan ha fullført sin tingsplikt og samtidigt ha introdusert sin 12 årige sønn, Joen, til tinget. Den mannlige delen av befolkningen var tingspliktig fra 12-års alderen. Han kan også ha vært til Herrens bord i Carlsøy kirke, så som det var ventet at alle beboere skulle gjøre.
Hvor Per ble født vet vi ikke. Han kom nog utifra og antagelig fra andre siden Kjølen, noen gang omkring 1670. Som en 20 årig ung mann på jakt etter et sted å slå seg ned, etter en plass å virke hvor han kunne leve og være lykkelig så fant han Drabeng. Jeg tenker meg Per som mer eller mindre en versjon av min farfar, alltså en liten, snill mann med plirende brune øyne og med både pågangsmot og optimism. En positiv person og en ganske sosial typ tenker jeg. Om han var finsk-eller samisktalende eller rent av svensk, det vet vi ikke. I alle fall kom han ikke fra vest over havet. Ikke mange kom den veien. Bodde man inne i en fjord så var man same eller kven. Slo man seg ned på ytterkysten så var man mest sannsynlig norsk.
Som en kuriositet kan nevnes at italieneren Querini, med mannskap og båt forliste i Engelske Kanalen og drev på havet i tre uker før de strandet på Røst i 1432, riktignok 300 år før Per Huas finns på gården Drabeng i Lyngen. Querini bodde, sammen med sitt overlevende mannskap om 13 personer, en vinter på Røst ytterst i Lofoten. De dro hjem så snart det ble sommer. Nord Norge var ikke et blivende sted for italienerne. Tyskere og dansker fanns det massor av i Bergen som en følge av Hansatiden, men under Pers levetid var de nok helt fornorsket. Vest Europeer av forskjellig slag sipret vel inn hele tiden på grunn av fiskeri eller handel eller ren eventyrslyst, men den store og betydelsefulle innvandringen til Lyngen kom østfra, så som Per.
På Drabeng får jeg en bestemt oppfatning av at kvinnene sto for hus og heim i like stor grad som mennen, og jeg undrer om ikke dette var ganske allment akseptert blant folk. Når jeg ser på hvordan fordelningen av gårdene på Drabeng har gått til under den tid jeg kjenner til så sterkes denne ideen. Når man giftet seg så var det ikke selvklart hvor man skulle bo. Om mannen eller kvinnan flyttet var styrt mere av praktiske hensyn enn av de norske odelsreglene. Den som tok seg an gamle foreldre skulle godtgjøres på en eller annen måte. Alle skulle trives med løsningen. Det er nesten som om kvinnene er bofaste, mens mennen slår seg ned når muligheten gis. Oberoende av om du er kvinne eller mann så må du ha en plass som er din der du kan leve og bo. Denne forståelsen var nok ganske grunnleggende for tankesettet. De norske odelsreglene kjente man vel knappast til vid begynnelsen av 1700 tallet.
Når jeg ser på bosettningen på Drabeng så slås jeg av to tanker. "Hvordan var arvereglene?" er den ene og den andre er: Det bygges veldig få hus. Store familier bestående av flere generasjoner bor i de få hus som finnes.
Her følger noen eksempel med henblikk på arvereglene:
- En første og eneste sønn som hadde 5 yngre søstre var ikke den som arvet gården. En yngre søster og hennes mann var de som satt med hovedbølet. De tok seg an de gamle foreldrene. Sønnen fikk en del av jorda slik at han kunne bygge seg et hus og brøfø sin familie.
- En eldste sønn fikk en stor tomt. En yngre sønn som tok seg av de gamle foreldrene fikk største delen av jorda. Huset deltes.
- En sønn giftet seg og flyttet inn hos kvinnens familie. Kvinnan arvet huset. Hennes søster flyttet til huset hos sin tilkommende mann. Det fanns bare to søstre i denne familien.
I en befolkning finns det mange sege strukturer. Om befolkningen i tillegg har et eget språk som ikke forstås av myndighetene blir det lett så at man bevarer gamle strukturer ekstra hårdt. Til og med i våre dager så kan man høre at om barn har samme far, men forskjellig mor så er de helsøsken.
Kvinnene på Drabeng finner seg menn som slår seg ned hos de. Per må ha møtt en kvinne på Drabeng som ble hans kone, men vi vet ikke hvem. Vi har inget navn. Vid de folketellinger som gjordes så tellet man bare huvudpersonen, alltså mannen. For å få et tilnærmet folketall så ganger man med 5. I 1702 har Per i allefall en 12 år gammel sønn med seg til Karlsøy, Joen. Per selv er nu 50 år og han er innført som nærværende i fogde protokollen på Karlsøy, antagelig i forbindelse med manntallet. Karlsøy var tingsted og kirken fanns der.
Per er igjen aktuell i tingsprotokollet omtrent 20 år senere. Tingstedet er denne gang Helgøy og Per blir kallet til tinget fordi han skylder penger til handelsmannen i Rotsund. Denne handelsmannen drev en "bygdefars jekt" og Per har kanskje handlet for mer enn han hadde råd med. At alt har gått rett til vid kallelsen til tinget bekreftes av bondelensmannen Nils Nielsen. Rettsvesenet fungerer tydelig som det skal og vi forstår at bondelensmannen gikk eller seilte og rodde rundt til de forskjellige boplassene og overførte sitt ærende muntlig til de berørte. Denne gangen så kaltes Per Huas at møte til tinget på Helgøy i 1719. Per nærmer seg nu de 70. Han for ikke til Helgøy. Han var kanskje både for gammel og for skrøpelig eller også så ga han blanke fan.
Så hvem var denne Per og hvor kom han fra? I 1702 i Nord Norge så ble det opptatt nytt manntall. Dette hendte i resten av landet under 1701 og var alltså forsenet i nord. Nord Norge var nok både for stort og for mangfasettert og myndighetene hadde lite kunnskap om landsdelen de skulle ha hand om. En spridd befolkning, lange avstander, ofte dårligt vær og to veldig fremmende språk var ikke helt lett å takle for en myndighetsperson fra København eller Christiania.
Av de manntallsførte i 1702 så var to personer i Lyngen født i Kvenland, men jeg tror ikke at Per Huas var en av disse. Per Huas bær aldri tilnavnet kven i noen sammenheng så som til eks Jacob Kven i Elvejord. Dessuten taler Just Knud Quigstad om Huvas siida og tillegger: "etter en lapp Huvas". Lapp er brukt mest konsekvent i Sverige om reinnomader så også dette peker i retning mot reinnomadisme. Huas er videre et navn som man ofte treffer på i sameområdene i nord Sverige. Vi kan bare spekulere, men vi vet ikke hvor Per kommer i fra.
 |
Hvordan levde så Per Huas? At han fisket for sitt levebrød var ikke til å unngå. At han i tillegg drev jordbruk med noen kyr og sauer så som sjøsamene i Lyngen alltid har gjort var også uunnvikelig, ja nødvendig for å overleve. Fjæra var en viktig del av gården. Den produserte tang og tare til dyrene i vårknipa og i tillegg ofte en strandet rognkall. Bildet ovenfor viser Peder Jonsa fjæra som er en del av Drabengsfjæra. På hjellen henger fiskegarn til tørk. |
Just Knud Quigstad, vår guru når det gjeller samisk språk og kultur, skriver om Drabeng og kaller av naturlige grunner gårdene på Drabeng for Hanno-siida (Hansgård) og Huvas-siida (etter en lapp Huvas). Gårdens befolkning hadde som morsmål og hovedspråk samisk og dette gjaldt også den nære omgivningen, og siden "siida" kan bety både gård og heim så ble det naturlig slik at Quigstad brukte det språket som bruktes av folk flest. På Drabeng på Pers gård hadde de ikke bare kyr og sauer, men også rein.
To kilometer innover fjorden fra Drabeng ligger Elvejord. Her har man arkeologiskt undersøkt en gård fra første halvdel av 1600 tallet. Dette er noe tidligere enn da vi vet at Per bygsler på Drabeng, men man kan gå ut i fra at ikke mye har forandret seg. Den arkeologiske utgravningen i Elvejord fant "en sjøsamegård med stensatt tun, fra første halvdelen av 1600 tallet. Gården besto av flere hus, blant annet en smie og et fjøs med tre båser for storfe." Per Huas gård på Drabeng kan ha vært av samme sort. På Strand fant man noe som lignet en jordkjeller under huset og man fant også et hellelagt gulv. Dette har framkommet vid befaringer av arkeologer som i samtale med beboerne har kommet fram til slutsatsene. Det har aldri gjorts noen arkeologisk utgrevning på Drabeng. 15- og 1600 tallet er når den gamle samiske veidekulturen forsvinner og den moderne kystsamekulturen og reinnomadismen så smått begynner utvickles. Per befinner seg i en tid av forandring.
Når det blåste nordavind (pålandsvind) og Pappa "hadde vært roen" og nærmet seg land med spissa så sprang hans brødre snabbt ned i fjæra for å hjelpe til med båten. De tok tak i båten, en mann på hver side, og dro den fort opp med handmakt. Vi hadde bare løse lunner i fjæra, aldri en fint oppbyggd støe med faste lunner som man kan se andre steder. Det var noe hos Pappa som ikke riktig ville ha det på den måten. Det var kanskje enklere å ha løse lunner som man fikk springe å hente vid behov. Lunnene var forresten vanlige hesjestaur som sto stablet bak naustet. Å rydde ei støe og flytte sten for å anlegge en fin lending var en stor arbeidsinvestering. Naboene i fjæra landet alle som Pappa direkte på stranden uten problem. Man lette etter en høvelig plass som passet som landingsted for båt. Denne brukte man så. Redskaper og hjelpemidler som kunne ha vært til stor hjelp i det daglige slitet ble satt til side av noen anledning. Per Hujas fisket og den måten han fisket på ble nok et arv, både i fjæra og på havet.
Så hvem giftet han seg med, den gode Per? Det kan vi ikke riktigt svare på.
Per slo seg ned på Drabeng fordi der fant han overlevnadsmuligheter og en kvinne han kunne leve med. De fikk en sønn tilsammen som vi kjenner til. Det vanlige vid denne tiden var store familier med mange barn, så det skulle være onormalt om Joen var det eneste barnet.
Den 12-årige Joen som er tilsammen med sin far Per på Karlsøy i 1702 overtar bygselen av gården Drabeng i sinom tid. Han gifter seg med Ahlet og de har mange barn. Joen selv var en drivende kar. Under de 25 år han står for bygseln vekser gården. Dette forstår vi når vi tar del av dødsboskiftet etter Joen. Gården har vokst mens han satt vid roret. Jeg tolker det som om at han har hatt mye hjelp. Sikkert mange søsken tenker jeg og mange av dem ble nok boende på gården. Om folkemengden på gården vokser så må også gårdsbruket vokse. Maten skal rekke til flere. I 1745 så dør Joen bare 55 år gammel. Ahlet Olsdatter blir nu enke. Først flytter hun fra Drabeng til Koppangen, hvor hun bor i 20 år. 1765 flytter hun tilbake til Drabeng. Hun dør 7 år senere i 1772, 86 år gammel, "en Finn Enke paa Drabeng." Ahlet overlevde sin mann Joen med 27 år.
Dødsboskiftet etter Joen Persen viste en netto-sum på 69-0-4, alltså 69 riksdaler, 0 mark og 4 skilling. De aller fleste sjøsamedødsbo var fallitte, men ikke dette. De som arvet på Drabeng var enken.
Ahlet Olsdatter og barnen som er Anders, Ole 20 år, Peder 14, Ellen 16, Karen 9, Inger gift med Mikael Henriksen, UnderEjdet og til slutt Marit gift med Ole Pedersen, Kåfjord. Per Huas var bestefar (farfar) til disse barna.
Hva arvet familien bortsett fra pengene?
- Hus: en stue, et naust, 4 buer, 4 høylader og 2 sjåer.
- Båter: 2 seksringer.
- Husdyr: 5 kyr, 1 okse, 1 halvmarksokse, 2 kalver, 15 sauer, 8 lam, 1 vær og 1 geit. Til boet hørte også 12 voksne simlerein, 1 okserein og 11 yngre okserein. (Her sakner jeg fjøs. Det må jo ha funnets et fjøs for alle disse dyr, men det finns ikke med blant etterlatenskapene.)
- Sølv: 2 belter, 1 par forgylte haker, 4 maljer, 1 krone, 1 beger.
- Kopper: 2 nye og 4 gamle kjeler.
- Messing: 1 kjel.
- Gangklær: 1 kersejkofte, 1 klædeskofte.
De fire yngste barna får handelsmannen på Årøyholmen, Knut Gamst som formynder. Han var den første handelsmannen på Årøyholmen og fanns med til 1755.
Vid tiden for Joens død, alltså 1745, så reiser Major Peter Schnitler rundt i Nord-Norge og også i Lyngen i sin egenskap av grensekommisarie. Grensen mot Sverige skal fastsettes og for dette kreves en hel del forarbeidd. I Djupvik i Lyngen så settes retten den 26. oktober 1745. Joen Persen Huas døde i 1744.
Matrikkelen fra 1723 er dokumentet som markerer overgangen til det norske leilendingssystemet for lappeodalen i Lyngen. Lappeodalen var det system som den bofaste samisktalende befolkningen levde med i en overgangstid da man byggde nasjonalstaten. Man prøvde å justere overgangen fra et skriftløst samhellssystem til en mere modern nasjonalstat. Den lokale befolkningen hadde under noen tid blitt favorisert gjennom lappeodalen når det gjaldt skatt eller jordleie. De var jo der først. De hadde, under en tid, lettere økonomiske vilkår. Disse lettere vilkår tilfallt alle opprinnelige beboere av området.
| På bildet ses en vakker kjeks på den delen av Drabengsfjæra som min Bestefar (farfar) brukte. Det er også hans naust vi ser. Helt til høyre i bild er det noe mer ubestembart, kanskje en pråm eller en sjå? Jeg tror at bildet er tatt ca. 125 år (5 generasjoner) etter dødsboskiftet i 1745 etter Joen Persen Huas. |  |