Jordbruksnæringen blant sjøsamene i Lyngen på 1700 tallet var ikke avansert. Man samlet gress der det vokste, om det var på Varto eller i Strupen. Sedan transporterte man det til dyrene i børre på ryggen eller i båten. På vinterføre kunne man kjøre med hest. Man samlet også mose og kvist fra skogen og hentet tang og tare i fjæra. Det skulle bæres og drages lange strekninger for att dyra skulle overleve vinteren. Mest påminner dette jordbruket om en samlerkultur.
En samtidsvitne som la merke til sløseriet med møkka efter husdyrene var misjonæren Knud Leem, prest fra 1725-35. Både nordmenn og sjøsamer brann opp sine gjødselhauger. Kvenene derimot brukte husdyrgjødselen på jorda. (Guttornsen side 379).
Også Major P.Schnitler som reiste i Lyngen 1743, såg med forskrekkelse på at:
Vinter-Møgen lade de henligge i en Dynge, uden at brende den ud, Sommer-Møgen kastes gerne af Fæe-Gammen ud i Fiæren, hvor Floden af Havet den borttager. Disse deres Jord-Pladser ere u-delte, og have inget særdeles Navn; Landet kan og for Søe-Finnerne allestedz være lige godt, thi de giøre ikke den Jord, de sidde paa, bedre, end den før har været, og derfor sættes liden eller ingen Priis paa det ene Støkke Jord frem for det andet (Schnitler Bind 3 side 122).
Den totale likegyldighet som utmerker relationen til den jord sjøsamene eier og bor på finner Schnitler påfallende. At gamle kulturmønster sitter i lenge, ja i mange generationer, viser fortellingen nedenfor.
Ingvarda (1920-2003) var som ung pike taus i huset hos Svenske Beret (1866-1950) i Koppangen, min oldemor (morfars mor). Beret kom fra en familie som hadde vært bønder i 2-300 år i Kalix Älvdal i Sverige. En av Ingvardas arbeidsoppgifter var å banke ut møkker med en soplim, så at "møkka" ble jevnt spredt på jordet. Ingvarda var forskrekket. Slike arbeidsoppgaver var hun ikke vant til. Den unge sjøsamen Ingvarda sluttet sin anstellning ganske snabbt. Svenske Berets forferdre krysset grensen i 1831 og Berets mor Georgine Nikoline ble født på Lyngseidet før familien flyttet videre og slo sig ned i Storfjord, først på Melen, men senere på et skredsikkert sted, Kvalnes. Beret bodde på Kileng. Samtidsvitnet Schnitler er like forskrekket som Ingvarda, men av motsatt anledning. Å se sjøsamene slenge møkker i fjæra var en handling som for honom var helt ubegripelig.