Min Pappa som fisker kjente jeg aldrig riktig da jeg vekste opp i Lyngen. Etter å ha lest hans notater og dagbøker synes jeg nu at jeg har lært kjenne den siden av min far, fiskeren. En fiskers dagbok -->
| For jentungen var fiskeren han som bøtte garn på kjøkkenet. Garnet hang fra en stor spik på kjøkkenveggen og det var som et utsvingt skjørt hver gang han holdt opp garnet for å finne hullene. Telnen var nerkanten på skjørtet. Så lette han seg gjennom hele garnet og bøtte der det behøvdes. |  |
Han røkte sigaretter av "Petterøs Extra Lett" rullet egenhendigt i papir fra et orangefarget, ganske komplisert papir omslag hvor det løvtunna sigarettpapiret på noen måte ble fylld med tobakk og rullades til ojemne, knottrige sigaretter. Processen var nesten halvindustriell. Jeg syntes alltid at hans fingre var altfor store og tykke for sigarettrullandet. Det fanns liksom ikke plass for de. Det henger en følelse av fred og tobakksrøyk over garnbøtningen.
 |
Bøterkniven som han hadde på venstre handens langfinger var liten og spesialisert. Den garnbøterkniv som vi har i Oladalen har et absolutt hjemmegjort preg. Bladets loddning til ringen er utført ojevnt og amatørmessigt. Om garnbøterkniven noengang produsertes industriellt vet jeg ikke. |
Vi måtte jo ha gått i veien for hverandre der på kjøkkenet. Pappa med sin garnbøting, Mamma som spann eller arbeidet med alt annet som måtte gjøres, vi fire søsken som lekte og gjorde det barn gjør.
Det var eventyrligt spennende når Lofotfolket skulle komme hjem. Vi barn klatret opp på Storbakken i begynnelsen av april for å speide ut Lyngen for å se etter "Von". Jeg syntes at det var vanskelig å få øye på båter som kom inn langs med fjellene og de ganger man så noen båt så skulle man jo også kjenne igjen den, vite hvilken båt det var. Guttene var bedre på det, men i Oladalen var vi 4 piker så vi hadde ikke den riktige kunnskapen. Det var en forventingsfull tid, nesten som til jul. Hva hadde han med til oss i Lofotgave? Hvilket sorts blomstermønster var det på kjoletøyet han hadde kjøpt ? Hadde han valgt noe vi likte? Vårvinter med speiblank fjord og en lengsel mot sommer. Det var varmere i luften men ennu våt snø på bakken. Selve luften luktet og smakte av alt dette.
Jentoft og Alf
Det var i begynnelsen på april. Kvelden før hadde Pappa kommet hjem fra Lofoten da vi sov. Jeg og min søster var nu ute på leting: hvor var han? Vi hadde sykler og sto på det lille berget midt på Marvoll. Pappa og en annen mann satt i en spissbåt og rodde langs med landet, en liten bit ut bare. Vi sto og såg på. Hva gjorde de? Hvorfor rodde de fram og tilbake? "Gå no heim tel ho Mamma onga!" Kommandoen var ikke til å ta feil på. Vi "onga" skulle ikke stå der å henge. Lite slukøret syklet vi hjem og vi hadde ikke engang fått våre Lofotgaver. Kvelden før hadde "Von" ankret på Marvoll og Pappa som hadde stått til rors i mange timer hadde hoppet i båten og rodd på land for å komme hjem til familien så snart som mulig. En del av manskapet ble ombord. På hjemveien fra Lofoten hadde man festet en del. Når to av Pappas kusiner skulle ta seg i land fra fiskeskøyten gikk det ikke bedre til enn at de begge to hamnet i havet. Begge to var svømmeduktige og begge druknet nære land så godt som i støa. Vid sokningen fant man Alf på vei innover en liten bit mot Kunes. Hvor man fant Jentoft hørte jeg aldri.
Alf skulle gifte seg i den nærmeste framtid og han hadde kjøpt brullupskjoletøy til sin tilkommende. Min lillesøster syntes det var så rart at det fine hvite silketøyet var vått.
Pappa fisket, presis så som hans anfedre hadde fisket. Han fisket både i Lyngenfjorden og under sesongfiskeriene på Lofoten og i Finnmarka. Lofotfisket var for jentungen "Lofotvotter" og lefsebak og "Lofotkiste". Mammas lefser med smør, sukker og kanel som Pappa hadde med til Lofoten, men også vanlige brød. Lofotvotter var et eget kapittel. Store strikkede votter som fikk et brodert monogram i rødt ullgarn og som tøvdes til de var rett størrelse. Vottene som ferdige var 1/4 av sin opprinnelige volym. Fiskeren var han som sendte telegram til jentungen på fødelsedagen. Riktignok var det delvis for å fortelle Mamma og alle der hjemme at alt sto vel til med han der borte. Men det var i alle fall telegram med mitt navn på. Det var mars og Pappa var alltid på Lofoten på min fødelsedag.
Att siden fiskerne organiserte seg og samarbeidde for bedre vilkår var noe jeg kjente til gjennom fiskarlagsmøtene. Nord-Vestre Lyngen Fiskarlag holdt noen ganger møter i Oladalen. Minste pris og råfisklag og redskapskonflikter og oppsynet og vase og reguleringer og Lofotloven pratet de om på fiskarlagsmøtene. "Mea", fiskerens tidsskrift, syntes jeg ikke var like morsom som "Producenten", bondens tidsskrift. "Producenten" hadde et barnehjørne hvor det var korsord og knep og knåp og Alf Prøysen sanger. "Mea" var kjedelig. Det var inget for barn.