Så sent som i midten på 1700 tallet skriver Schnitler at sjøsamene ikke kunne gjøre rede for hvordan de hadde ervervet sine jordeiendommer. De hadde hatt eiendommene fra Arilds tid. Jeg kan heller ikke i dag svare på det spørsmålet.
Hvordan hadde de fått den? Når jeg sjekker et kart i Samernas historie fram til 1750 (Hansen & Olsen, 2006, s. 294) så slår det meg at i stort sett hela Lyngen står som "finneodal".
Det er til og med så at någon av de få stedene hvor samene har tatt jordleie av nordmenn er på Arnøya, Uløya, Skjervøy og ytterst i Lyngen på østsiden. Ingen andre steder i Nord-Troms har samene vært aktive på denne måten.
Finneodalen var det system som lot den ursprunglige befolkningen i Nord-Norge fortsette å bo på den jord de opprinnelig bebodde uten å ta ut jordleie, skatt eller annen plikt.
På 1200 talet da den norrøne befolkningen og den samiske befolkningen i Troms kom i nærmere kontakt med hverandre så fanns det, gjennom århundranden, en god vilje mot og en stor forståelse for samene som resulterte i visse spesialregler gjellende skatter og avgifter. En del av denne positive synmåte har nok farget av seg på de norsk/danske myndighetenes syn på jord og vann spørsmålet. Samene hadde jo bott på sine jordlapper fra Arilds tid. De mente nok at de kunne fortsette med det i framtiden også. Det oppsto I alle fall til å begynne med, et system hvor samene ikke inngikk i det norske bygselsystemet. Etnologen Knut Kolsrud studerte finneodelen grundig og kom fram til at
«... privilegiene gjaldt den etniske gruppe som senere både av embetsmenn og almue vanligvis gikk under betegnelsern finner, bufinner eller sjøfinner» (Kolsrud 1947: 25).Med hensyn til jordavgiftene
« inntar således sjøfinnene en privilegert stilling som bare tilkom dem som en egen folkegruppe og egentlig ikke heftet ved selve de jordparter de bodde på» (Kolsrud 1947: 26).Dette gjør at gården Drabeng tillhørende "Per Hujas find boende uti Lyngen" må kunne betegnes som finneodal. Han eide sin gård omtrent på samme måte som en selveiende odelsbonde i det norske systemet.
Da hollendere kjøpte så godt som all jord i Lyngen av den dansk/norske stat, fordi danskekongen behøvde återbetala lånade penger til sine krig av de samme hollendere, så falt alt dette. Dette tok definitivt slutt i Lyngen i og med matrikuleringen av jordeiendommene i Lyngen i 1723 som førte til at all jord kom inn i det norske systemet. I og med dette ble alle i Lyngen bygslere av sin jord og betalte jordleie til jordeieren. Sjøsamenenes rett til jorden forsvann.
Drabeng i Lyngen skrevs inn i matrikkelen 1723 og fra da av så var Per Huas (1652-efter 1723) i rettslig henseende en vanlig norsk leilending. Det spesielle med Per Huas er at han er den eneste av den bofaste sjøsamebefolkningen mellom Lyngseidet og Koppangen som står som bygsler. Alle andre gårder i nærområdet er bygslet av kvener eller nordmenn, så det er ganske oppseendevekkende at hverken kven eller nordmann har tatt over. Dette er en aspekt som får meg å tro at Drabeng var finneodal tidligere og klarte seg på grunn av den rettslige beskyttelsen som finneodalen da ga.