Et minne som jeg tror må være fra 1944 på høsten. Det var ennu icke snø på marken. Tyske armeen var under tillbaketrekning fra Russland. Det var en slagen arme i oppløsning, en farlig arme. Armeen hadde som uppgift att opprette en forsvarslinje for att stoppe russerne. Denne forsvarslinje fulgte Lyngen och gikk tvers over vår eiendom. Pappa og jeg og en tysk officer stod på gressvollen nedenfor lillebacken. Tysken hadde en lue med skjerm som var stor og stod opp. Jeg var opptatt av kompressoren som gikk i gang. Ljudet var stort og ovanligt og ørebedøvende. Kompressorn nesten hoppet der den sto. Vi levde annars i en tid utan motorer, det nærmeste jag kan ha kommet nogen sådan tidligare kan ha vært en båtmotor da jeg ble døpt ett halvt år gammel. Tyskerne skulle bygge forsvarsbunkrer. De skulle skyte sig ned i berget og behøvde gøre hull til dynamitladningene. Etter freden plukket vi småstein fra jordene i mange år.
| Så ser en påbegynt bunker ut idag, seksti år senare. Snefrid tog bilden i maj 2003. |
 |
Pappa och tysken pratet med hverandre. Samtalet var känsligt. Pappa var jo den som ble drevet fra gård og grunn.
Fly var farlige
Mamma sto i fjøsdøra og gråt. Hun brukte aldri gråte, bare i forsamling på søndager noen ganger, men nu gråt hun. Det var fly og lydet av mange fly i luften. Min efterkonstruksjon er at dette må ha vært da "Tirpitz" ble bombet.
Hun står i fjøsdøra og gråter. Lærerparet Tveit er på besøk. Jeg vet ikke om deres datter Vesla var med.
Fly var farlige. Jeg husker at Pappa sprang i sine ull underbukser, strikket på strikkemaskin av Haldis på Nesset, han sprang ned til fraukjelleren når vi hørte fly. Han hadde precis badet og jeg tror nok at vi alle satte oss i kjelleren. Det var også annerledes. Man gikk ikke ut i underklær. Først kledde man seg, så gikk man ut. Når vi barn var ute og så et fly så sprang vi og gjemte oss, bak en sten foreksempel.
Drømmen. Store flotter med flyvende festninger over Oladalen. Vi så de underifra. Flygende tefat. Det var noe ganske grått over det hele. Det var farligt om de byggde seg ihop så at de berørte hverandre. Det måtte forhindres.
Ikke bare fly
Mamma og jeg står og ser nedover Oladalen. Om vi er inne eller ute vet jeg ikke. Da kommer det en hel masse mennesker gående i en grupp oppover dalen. En av kvinnene har en stor svart kåpe og hun bruker stokk. Det viser seg at en løst drivende mine har kommet veldigt nære land og folk er redd for at den skal sprenges mot fjærsteinene. De flykter opp Oladalen i redsel. Veldigt usikkert og uklart så pratet man om at en av Anna Strands gutter, Halfdan skulle ro ut og slepe minen ut på fjorden med hjelp av et fiskegarn. Det var ikke bare fly som var farlige.
Farlig lek
Vi barn fant mange patroner rundt omkring i terrenget etter krigen. Det var blankt kopper som syntes godt, og lykken var å finne slike hele patroner. Man la patronen på en stein, tok en annen stein og slo til så hårdt man kunne. Da slo det opp en stor flamme. Per brente bort øyenbrynene vid et tilfelle da han sto for nært. Tomme patronhylser fanns det godt om overalt, men de var ikke like spennende.