Krigen Krigsetterlatenskaper Krigen var farlig Evakueringen i Oladalen Koppangen og krigen Living with strangers Homecoming

Living with strangers

Hos fremmede

Vel kommet fram til Sør-Lenangen så fikk vi bo i stuen hos noen fremmede mennesker. Pappa og Mamma og Snefrid og jeg bodde ytterst i rummet som var stuen i huset. Onkel Johannes og tante Edit bodde innerst. De hadde en dobbelseng som stod lengst inn. Det sto også et bord der. Bak en dør var det en sekk med tørrmelk. Man kunne gå dit og ta en nevefull uten at noen så det. Det var veldig godt, men det fastnet i gommen som en klomp om man måtte spise opp det fort. Vi som bodde ytterst i stuen hadde også et bord og en seng. Utenfor stuen var kjøkkenet. Der bodde husets folk. De hadde veldig mange barn. Snefrid lærte seg å gå i Lenangen. Onkel Johannes og tante Edit sendte henne fram og tilbake mellom seg på usikre ben. Akkurat som en fugleunge så måtte hun lures og fristes til å prøve. Hun var 2 år før hun gikk.

Blåskjell

Mannen i huset der vi bodde spiste blåskjell. Det gjorde ikke vi. Sånt spistes ikke av sjøsamer. Sjøsamer spiser heller ikke sopp. Det var langgrunn leirfjære i Lenangen. Man kunne plokke blåskjell i fjæra. På Drabeng lå nordavinden rett på. Fjæra var rullstein. Det fanns ikke leire.