Et portrett av faren min
Velkommen til vårt bord for nöysomhet
Et bord for bröd og fisk
Et bord for underet på livets slitte duk.
Idar Kristiansen
På våren 1939 stack min far spaden i jorda å begynte og grave det som senere skulle bli fraukjeller til fjöset. Alene grov han kjelleren med handmakt. Så gjorde han forskallningen og stöpte siden muren. Det var begynnelsen. Han var da trettitre år gammel, en liten, brunöyet, mörkhårig Lyngsväring, sjarmerende, oppfinningsrik og sprallig som ung, noe grublende og reflekterende som eldre. Hans anfedre hadde bodd på Drabeng siden 1700 tallet som man kjenner til. Före det forsvinner man inn i historiens dunkel. Det finns i området funn av gamle sökkestein, to til tre tusen år gamle, og det finns også hustufter og grönnsteinsökser som går tilbake tusen år, til Ottars tid. Mennesker fanns naturligvis lenge för både folketall og kirkeböker. De levde av jorden og havet, da som nu. Hvor disse menneskene kom fra vet vi ikke, men at de var "et folk av mange folk" med "en vag erindring av Asia i blodet" kanskje er en like bra forklaring som noen annen. For mennesker som i to, kanskje tre generationer har feiret 17. mai og sunget "Ja vi elsker..." med klappende fedrelanskt hjerte er det uten tvil en stor indre omstillingsprocess å anamme en annen opprinnelse for seg selv enn den höynorske, fedrelandske. Dog er det så. På skolen lärte vi oss at mange folkevandringer begynte noen steder i Asien, så hvorfor ikke også den som ledde til en befolket ishavskyst.
Det kan ha värt en strålende sommerdag med sol og godt vär da han begynte å grave, men det kan like gjerne ha värt en surmulen, overskyet grå junidag med småregn og nordavind og 5 pluss grader.
I julegave hadde han gitt sin tillkommende en kornblå jakke med svarte knapper. Han hadde giftet sig i januar og nu behövde han både hus og jord.
Jeg vet ikke hvordan det gikk til når han spurte sin far om å få overlatt seg lite jord. Det var kanskje mere en gjensidig forståelse far og sönn imellom, byggd på skikk og bruk, enn ett spörsmål om uttalte önskninger fra den ene eller den andre siden. Har man en kone så behöves nok både hus og jord. I alle fall så ble det skrevet et skjöte. Den jord han fikk bestod av vattensanke myrer med björk- og seljekratt, berg og stein og lite skog med rett til å bruke en bit av fjära og en bra torvemyr. Dessuten fanns det et par små utslåtter, minimalt ryddet natureng hvor man kunne slå lite höy. Her begynner jeg å ane min fars tanke.
Alle eiendommer på bygda besto i prinsipp av et stycke land som strekte sig fra havet, over den dyrkbare jorden, gjennom skogen og enda opp til kalfjellet. På denne måte fikk alle eiendommer en bit hver av de olike sorters jordsmonn man behövde for å klare livhanken. Min fars jordbit bryter mot dette mönsteret, kanskje fordi at den jorden som fanns å dele på nu begynte og ta slutt.
Min fars jord ligger og sprider ut seg som en klumpete stilbryter midt over to vanlige langsmale eiendommer. Formen på stykket påminner mest om en barnetegning av en gammeldags firekantig lastebil med styrhus, dog uten hjul.
Her sto han da og grov 1939, en mann som så framover, en riktig Isak Sellanraa i ödemarken. Han eide Hamsunds nobelpris opus og det kan vel godt hende at han fikk inspirasjonen til sitt kolonistliv precis fra Markens gröde. Denne bok var den förste "paper-back" jeg fikk i min hand. Den hadde en mörk gul utside trykt på något lerretsliknende sterkt papir. Boken grep meg sterkt da jeg leste den som tonåring. Han må jo ha kjent en ennu sterkere identifikasjon med Isak en hva jeg kunne, mann og nybygger som han var.
Ingen hadde tidligere bodd der han tenkte bygge og bo. Hva så han framfor der han sto og grov? En rik og lykkelig framtid som byggde både på markens gröde og på fisken i havet. En framtid på fiskergården med kone og barn, med kyr og sauer og sesongsfiske på Lofoten og Finnmarka. Et liv hvor hårt fysiskt arbeid var nökkelen til maten. Hvordan hans framtidsdrömmer enn var så fortsatte han å grave. Materialer til fjöset var blitt inkjöpt på Skjervöy og en dag kom en sköyte med leverans. Bare ilandföringen av tömmeret til fjöskassen må ha värt et enormt jobb. Det var dessuten også panel og röysningsverk til höylåven og bölgeblikk til taket. Når materialen vel var på land skulle bestefars hest lånes for å kjöre allt til plassen for nybyggnasjonen, en ikke helt ubetydelig strekning på ca. 700 meter. Dette var avstanden til sjöen, da betraktet av hans naboer som uhyrlig. At noe menneske bare kunne velge å bygge og bo så langt fra havet?
Fjöset ble klart for inflyttning för hösten riktig sleppte lös på alvor, innflyttning av folk likevel som fe, folket holdt til i den ene enden av byggningen, kua og sauene i den andre. Ingangsdören og gangen deltes av både folk og fe og min far forsto nog aldrig riktig kvinnens utsatte plass i denne dårligt gjenomtenkte eller totalt manglende planeringen. I det hele tatt så led hans byggnasjonsaktiviteter av en total mangel på forståelse for det daglige, kvinnelige hverdagsslitet. Med den aller störste velvilje skapte han en mycket tungarbeiddet miljö for min mor. Hun bar inn allt vann til både husbehov og til dyra. Ut bar hun all mökk fra dyra, så langt avgårde hun kunne for at det ikke skulle lukte. Familien bodde i selve fjös kassen. Invendig var rummet tapetseret med gråpapp. Det fanns tre små vinduer, et på hver vegg. Det fanns hvite nysydde gardiner. Min mor hadde fått en symaskin som gave hjemmefra. Det var otrolig fint og de nygifte syntes nu de hadde det som behövdes for å overleve den förste vinteren tilsammen i eget hus. Kolonist lånene stillte som krav at fjös måtte bygges först. Derfor ble dette lösningen for mange vid den her tiden, så også for mine foreldre.
Den neste sommeren bröt han jord. Gården skulle vekse. Man kunne leve bedre av jorda og fisket i kombinasjon om man satset mere på jordbruket enn hva som var tradisjon, så tror jeg at han tenkte. Så kom krigen. Man kan nog bare ane hvilken effekt dette hadde på menneskene, men siden håpet er det som dör sist så kanskje han nu begynte å se framtiden som det som skulle hende når allt ble normalt igjen, når tyskerne var ute av landet. Både min söster og jeg er krigsbarn. Da mamma forlot hjemmet for å evakueres hadde hun en treåring vid hånden og en ettåring på armen. Dette var 1944.
I min fars eksemplar av Andreas Markussons Flåten går ut har han skrivet med sin både fine, bestemte og selvsikre handstil "Svolvär 3/4-41" fulgt av sitt navn. Boken trykktes 1941 og var aldeles ny da han kjöpte den i Lofoten. Det er en solid roman på 378 sider, en fint inbunden bok. Den kostet sikkert en anselig sum da han kjöpte den og jeg misstenker at min mor aldrig fikk vite hva han hadde betalt for boken. For ham var den verdt pengene. Vilke verdier representerte den i hans liv? Vilka verderinger gav den honom. Han var iallefall villig å betale med penger.
Jeg var to uker gammel da han kjöpte boken. Den kanskje var hans Lofotgave til seg selv. Markussons måte å forholde seg til det nord-norske hverdagsslitet er oppbyggende for individen samtidig som han ochså engasjerer sig i de eksistensielle spörsmålene. Markusson visste hvordan et bra menneske var. Dette er den kunskapen man behöver i livet, for til og med om man aldrig klarer av å leve opp til idealet så vet man hvordan det skal väre. Man vet når man har gjort fel og man kan streve etter å göre rett. Iden om den gode mannen finner vi i Markussons böker. Hvilke verdier har du? Hvordan oppförer du dig egentlig på jorden? Hvordan er du mot din neste? Hvordan er du mot dig selv?. Dette behandler så Markusson fra ett tidstypisk, ensidigt, mannligt perspektiv. I hans böker beskriver aldrig kvinnen sig selv. Hun blir beskrivet av mannen og tar sin plass i samfunnet helt i samklang med ham. På mange måter tror jeg at moralverdiene som Markusson formidler har farget av seg både på min barndom og på min oppvekst.
Under det handskrivne navnet i boken har min far satt sitt navnestempel. Noen gang under sitt tidlige liv har han skaffet sig en gummi stempel med navnet sitt i en vakker utformning tilsammen med en stempelpute. Denne navnestempel benyttet han ofte, blant annet i de böker han eide. Bare en sånn sak. Han syntes han var värd en navnestempel. Min mamma hadde aldrig noe slikt.
Hvor fikk han så sitt selvverde fra? Han mistet sin mor i TB, halvannenår gammel. Kanskje det rekker som noen slags vaksinasjon mot livet å få ha en egen mor under det förste levnadsåret. Etter at moren döde kom det forskjellige tauser. Så giftet hans far seg igjen. Den nye kvinnen var guld värd. Min far fikk hva han behövde for at overleve som menneske. Som far var han en produkt av sin tid. Han deltok ikke i oppdragelsen av sine egne barn og hadde heller ingen näre kontakt med oss. Det betyder ikke at han var uten inflytelse. Det fanns en ton i bakgrunnen, en tro på det gode mennesket, som nesten aldrig ble uttalet, men som alltid fanns der.
Sin egenverdi fikk han nog både fra kvinnens underkastelse og fra sin lokale omgivning. Å ha en plass på jorden som er ens egen, et stykke hav og fjell og en bit himmel vi kjenner godt, det er å höre til. Å eie en måte å väre på som deles av omgivningen er også å höre til. Å forstå og bli forstått, men her möter jeg vanskeligheter, hans mormor ble konfirmert på finsk og jeg vet ikke hvilket språk hans mor brukte når hun svarte på hans pludder som ettåring. Om mormoren snakket finsk til hans mor, om hans mor hadde fått höre viser og barnerim på finsk så kanskje det var mest naturlig for henne å bruke finsk i sin tur i den tidlige, intime barn/mor relasjonen. Min fars språk var dog uten tvil norsk, skjönt samisken var naturligvis den hovedsakelige bakgrunnsmusikken i det språklige infernoet som ishavskysten ennu var i begynnelsen på dette århundradet. Det sies at han kunne samisk, i alle fall finns det en liten bit av en joik inspilt på band, fremfört av min far.
Her minnes jeg noe. Jeg hadde for vane å bryte bena da jeg var i 10-12 års alderen. Benbrott skulle röngtes og gipses og röngtes igjen for så til slutt å få gipset fjernet. Dette betydde spennende utflukter til sykehuset i Tromsö, som oftest tilsammen med min far. Vi ankom alltså til ventesalen i röngtenkjelleren på Tromsö Sykehus, min far og jeg. Der satt en vakker ung kvinne i samedrakt. Noe hos pappa svarte mot denne unge vakre kvinne og han sa noe på samisk, kanskje en letttilgjenglig fras fra sin egen barndom. For henne ble dette en mulighet å tale. Det var mer enn pappas gamle, rustede samisk kunne klare av. Han forsto nok ikke så bra. De overgikk fort til norsk. Det viste sig at hun var en sykesöster fra sör i landet som hadde slått sig ned i Kautokeino. Antagelig så minnes jeg denne hendelsen fordi jeg kjente meg beklemt på hans vegner. Han var verken så stor eller så flink som jeg trodde.
Hans visioner, for sånne kadde han vid siden av visionen av den Hamsundske selveiende bondesliteren som sörget for seg og sine, var også av sin tid. Han hadde en sann klokkertro på utdannelse. Utdannelse skulle redde verden og menneskene. Men atter möter jeg vanskeligheter. Han var selv helt uten allmen teoretisk utdannelse bortsett fra folkeskolen og kystskipper eksamen. Hvorfor trodde han da så steinhårdt på utdannelse som veien til frälsning. En bror hadde lärerutdannelse. Det kanskje betydde mye for min far. I alle fall så trodde han at her lå en del av lösningen på problemen i verden.
Jeg ser det som en ödets ironi at to språk var blitt utrotet i hans eget område med hjelp av den politiske apparaten, den samme apparaten som skulle se til at demokratiens grunnleggende verderinger ble holdt i hevd og etterlevet. Född 1904 så vekste nog hans politiske medvetenhet fram tilsammen med veksten av det norske arbeiderparti. Da han var 23 år gammel, alltså 1927, så hadde de to arbeiderpartiene i Nord-Norge klar majoritet. At de fem förste arbeiderpartirepresentantene i Stortinget kom fra Nord-Norge var ganske naturligt sett i dette sammenhenget.
Politikken ble for min far det redskapet som skulle gjöre visionene til virkelighet. Overbevist arbeiderparti mann som han var så trodde han noenstans på devisen. "Fra enhver etter evne. Till enhver etter behov". Införingen av trygdekasse ordningen ledde til mange hete og lange diskusjoner med naboene. Disse var ofte av en annen overbevisning. Trygdekasse reformen ble i alle fall gjennomfört. En annen viktig bit for min far var skolevesendet. Jeg minnes da jeg begynte i tredje klasse i folkeskolen og alle elever fikk nye böker i historie og geografi. Jeg kjente stor andakt da jeg fikk disse nye bökene i min hand, og den fölelsen fikk jeg nok ganske direkte fra min far. For min generasjon var skolen det aller fineste som fanns. Alt det man ikke hadde hjemme fanns der, til og med en vattentoalett inomhus. Det var et privilegium de gangene man fikk bruke toaletten. Å dra i snoren var både farligt og herligt. Tänk om det hele gikk i stykker. Så dro man da i snoren og vannet kom farende og forsvann med ett voldsomt glufs. På skolen fanns også masser med blyanter og skriveböker, et skolebibliotek med tre hyllmeter böker, en fin slöjdsal, riktignok forbeholdt gutter, men jeg og en venninne fikk faktiskt lov til å lage et brett hver for flötemugge og sukkerkopp.
Allt dette trodde min far på. På utviklingen og fremskrittet, og på at allt skulle bli bedre for neste generasjon. Det ble det jo også på sett og vis. TB forsvann, folkhelsen ble bedre, demokratien ble sterkere, utdannelses nivån i befolkningen ble höyere. Han var virkelig en sann produkt av sin tid, min far. At han som eldre ble desillusjonert hör ikke hit. Den far som var viktig for meg og som betydde noe for mitt liv og mine verderinger er den far jeg minnes.