Jeg trodde först at mitt navn, Aud, var en reaksjon på den tyske okkupasjonen av Norge. Siden jeg er födt 1941, mitt under brennende krig i Europa, så misstenkte jeg at mine foreldre kanskje av ren fedrelandskjärlighet og nasjonalisme hadde letet etter et riktigt, gammelt norskt navn for sin datter. Nu vet jeg bedre.
Så enkelt var det ikke.
Traditionellt så var kvinnenavnene i både mine foreldrers familier helt annerledes. Det fanns navn som Marit, Ane, Elen, Helene, Birgitte, Katrine, Berit og Jensine, navn som jeg skulle kunne ha buret om tradisjonen hadde fått virke oforstyrret. Grunnen til at jeg fikk ett annerledes navn finns noen helt annenstans, nemligen i den fornorsknings politikk som gjenomdrevs i området i sluttet på forrige århundre og i begynnelsen på dette, en politik som hadde som mål å göre Nord-Norge norskt.
AudBorn some distance north of the Polar Circle on the western mainland of Eurasia, I come of the indigenous peoples that populated these regions before Scandinavians settled in the area. During the seventeenth and eighteenth century there was immigration to the area from the east, from the Finnish and Swedish side of the border north/westwards towards the rich fishing on the north Atlantic coast. This influx came especially from Tornedalen, the valley of Torneå and from the northenmost area of Finland. Most of these people were Finnish speaking. There was also a Norwegian movement into the north during this period. Thus three different people and three different languages met on the coast of the north of Norway during these centuries, namely the indigenous Lappish which were a majority, Finns and some Swedes from the eastern side of the border and Norwegians from the south. The Swedes and the Norwegians could communicate and understand each other, but neither Lappish nor Finnish were spoken by the Danish/Norwegian administrators. Needless to say this caused problems, particularly language problems in schools, but also problems connected with the church. Many a Lappish wedding ceremony must have been pure guesswork as far as what was actually said by the parson. Hopefully the content of the ceremony was never in doubt.
This sad language situation was not particular for this area. The early Roman Catholic Church with its rituals all performed in Latin is a parallel. This meeting between the three people are still felt to-day, and it is still causing emotions to rise and old wounds to bleed in the coastal region. The seventh large fjord counting from the Russian border and southwards is the 120 km long Lyngenfjord. This is the fjord where I was born and grew up. The census of 1801 recorded 1728 persons in this fjord. Of these 1367 were Lapps, 257 were Finns and only 104 were Norwegians. In the 10 km between Kvalvik and Årøybukt there were 163 Finns.
Jeg sitter i et klasserum på Eidebakken skole på Lyngseidet og regner. Det er inntagningsprøve for de som har søkt til realskolen. Jeg er 14 år gammel og etter komfirmasjonen på førsommeren og avsluttet høyonn så skal jeg få fortsette på skolen om jeg klarer inntagningsprøven. Komfirmasjonen var et stort skillemerke i det sosiale livet. Som ukomfirmert får du spørsmålet: "Vil du ha en brødskive?" Som komfirmert bes du til å sitte vid kjøkkenbordet og drikke kaffe. Mine foreldre hadde spurt meg om jeg ville fortsette å gå på skolen og siden jeg hverken behøvde vaske opp eller passe barn så sa jeg så klart ja. Vi er to fra min folkeskole som deltar i prøven. Vi to kjenner hverandre men alle andre er ukjente. Jeg regner. Et rør med en mindre diameter skal dras fra et rør med en større diameter, jeg vet ikke hvorfor, men jeg gjør det.
Vid en annen del av prøven sitter rektor Holmboe og norsklæreren Sjursnes i et rum. Elevene kalles inn og intervjues en og en. Et av spørsmålene var om jeg hadde noen favorittforfatter. Jeg kjente til Sigrid Undset så jeg slo til med henne. På følgespørsmålet om hvilke bøker jeg hadde lest av denne forfatteren så mumlet jeg halvt bortvendt "barnebøker". De to i mine øyne eldre herrer var kloke nok til ikke å fortsette etterforskningen inom dette område videre. På noen måte må jeg ha fått vite at jeg kom in på skolen. Jeg fikk antagelig brev med plass og datum for frammøte.
Matematikklæreren var fra området nære Mjøsa. Dette var fjerntliggende områder sørapå, nærmest mytologiske steder, like fjerne som Delphi eller Jerusalem. Mattemajen var så snill at man torte å puste i hans nærhet, noe som var vanskeligere når rektor kom på tal. Redsla var alltid tilstede når voksne, fremmende mennesker var innblandede i mine gjøremål. Da ble det vanskelig. Hva sa man til slike overjordiske helgen? Ja jeg visste i alle fall ikke hvordan jeg skulle forholde meg.
De aller fleste i min klasse hadde gått et år på framhaldsskolen. Der lærte de seg engelsk under et helt år. Den desperate fortvilelsen jeg kjente når jeg ikke fant "this" og "that" i min engelsk/norske ordbok førte til tårer. Jeg satt helt alene på mitt rum og gråt fordi jeg syntes synd på meg selv. Hvordan i all verden skulle jeg noensinne lære meg engelsk om ordene ikke sto i ordboken?
Et stadigt problem for meg på realskolen var at jeg ikke hadde penger. Penger måtte man ha om man skulle være med på fester og om man skulle gå på kino. Sosialt samvær med mine medelever ble nesten umulig, både på grund av pengemangelen, men også på grund av de 13 bakkete km som skulle sykles både fram og tilbake, mange ganger i "rokk og fokk" på dårlig brøyet vei med utallige fokkskavler. Om helgene bodde jeg hjemme.
Min mor stannade inte kvar i detta sätt att leva. Hon lämnade Oladalen vid 14 års ålder och kom aldrig tillbaks för annat än besök.
Jag funderade varför det var på detta sätt, eftersom hon är den äldsta dottern, och jag hade trott att Bestemors liv var det liv som också förväntades av min mor.
Hon berättar dock om att hon alltid fått höra av sin far, hur viktigt det var att komma bort ifrån bygden och komma sig till stan för utbildning och arbete. Han såg hur ekonomin skulle utvecklas och hur tungt det skulle ha varit att ha levt kvar på deras sätt. På detta sätt var han en framtidsman. De äldsta systrarna for till Tromsö och sedan Oslo, och de andra barnen följde efter. Givetvis var detta ett steg till utbildning och ett helt nytt liv.
Jag frågade sedan min mor vad hennes mor tyckte om detta. Bestemor hade inget att tillägga, men var inte glad då dottern for iväg för att få utbildning i Lyngseidet, och senare till "byen" - Tromsø. Hon är givetvis en ensam kvinna idag då alla barnen lämnat norra Norge. Hon var ledsen över att "förlora" sina barn. Det var också arbetskraft som försvann.
Detta avflyttningsmönster är dock det normala vid denna tid för hela norra Norge, och i alla Skandinaviska bondekulturer/landsbygdskulturer. Detta var ju urbaniseringens tid.