Lapperne vid Westerhavet, det vil si kystbefolkningen i Troms og Finnmark, har genom tidene betalt skatt til Danmark/Norge, Sverige og Ryssland, visse tider samtidigt til alle tre riker. Dette inkluderte også Lyngens befolkning. Den tidligere private skatteretten som birkarlene hadde ble av svenskekongen Gustav Wasa inndratt under kronan omkring 1550. Hvilken effekt dette hadde på den fjerne ishavskysten kan man undre, speciellt da de samme handelsmenn fortsatte att utføre sitt samme gamle verv, nemligen handel med kystbefolkningen og inkrevning av skatten.
Som ett svar fra birkarlene på kung Karl IX:s (Gustav Wasas sønn og konge fra 1604-1611) krav om at bebygge marknadsplassene, hadde disse omkring 1600 satt opp "Bodar och Huusz", bl annet på Skibotn. Disse bygninger ble i 1608 revet ned og ført bort av den dansk-norske fogden Niels Paalsen. Naturligvis ledde dette til klager fra svenske myndigheter som i 1603 ansåg at: "Alla stader der Sveriges krono tager udi Lappmarken skatt, der haver hon og rettighet til folk, land, vatten, skog och mark och der njuta all høghet i åndeleg och verdsleg rettighet och alla andra nyttigheter". At overhodet svenskene kunne kreve skatt i området betydde jo at de stellde noen sorts krav på øverhøghet.
Dette var enormt langtgående krav som Danmark/Norge ikke kunne gå med på. Kalmarkrigen, som avslutades med freden i Knærød 1613, handlet blant mye annet også om dette. Svenskene fikk oppgi sine skattekrav og det betydde at Lyngens befolkning fikk en skattefut mindre å hanskes med.
The rights of a birkarl were handed down from father to son, and the rights to the families one "owned" could also be traded. This state of affairs lasted until mid-1500's when Gustav Vasa decided that taxation belonged to the king, along with everything else. The rights were withdrawn and eventually the power and position of birkarlarna disappeared altogether.