Den eldste henvisningen til Drabeng, i Lyngen Bygdebok, forteller om karelerplyndringene som foregikk til og fra gjennom 200-300 år, fra ca 1200 og framover. Min mamma brukte å fortelle historier om "russehoindran", fryktelige historier som fanget vår totale oppmerksomhet og som fikk oss barn til å sitte som tente lys når hun en gang i blant ga seg tid til å fortelle. Om vinteren når pappa var på Lofoten var det bare henne og vi barn som var hjemme og da kunne hennes dramatiske talent få spillerom. Kanskje brukte hun en bra historie når søskenkrangel skulle avverges. Noe så avansert som en eventyrstund var det ikke snakk om, men hun benyttet anledningen når den dukket opp. Hun fortalte om horder av russere som kom inn i landet fra øst. Russerne drepte og plyndret og opptrådte som riktige vikinger. I hennes fortellinger var det plass til både motstand og list. Forsvaret mot "hoindrans" plyndringer var å grave sig ned i jorden og slik lure "hoindran" for sitt bytte. Her finnes historien om samegutten som ble fakkelbærende veiviser på ski og førte hoindran fram, for så å stoppe tvert på kanten av et stup og kaste fakkelen utfor stupet, hvoretter "hoindran" fulgte etter fakkelen og falt i døden.
På Drabeng gjorde man motstand mot russernes plyndring. Drabengsfolket sammen med andre Lyngsværinger flyktet til fjells når man hørte rykte om at "hoindran" var på vei. En finnegutt fra Drabeng ble alene igjen i bygda og når "russehoindran" kom tok de gutten til veiviser. Han skulle vise hvor naboene gjemte sig. Alt var avtalt på forhånd. Folket på Drabeng hadde forskanset sig i Russedalen, en trang høytliggende dal, hvor det fantes masse stein. Finnegutten leder "russehoindran" en omvei til Koppangen og deretter opp til Russedalen hvor Lyngsværingene gjemmer sig. Russerne tror de har overtaket, men når "hoindran" kommer nær nok begynner Lyngsværingene å rulle og kaste steiner mot angriperne. De som ikke drepes straks rømmer, hvoretter lyngsværingene følger etter og dreper resten.