 |
Hans Edvard Marinius Kristoffersen i Koppangen var min morfar (født 27 juni 1892 - død 16 mars 1976). Min mamma var hans eldste barn og jeg var hans første barnebarn, en ganske priviligert posisjon. Da jeg var stor nok til å forstå så fortalte han meg at Koppangen var spesiell fordi Koppangen var krongods. Riktigt vad det betydde forstod jeg slett ikke da, men fordi det var en så ovanlig hendelse så bet den seg fast i minnet. Min bestefar var poståpner i Koppangen. Dette ga meg fantastiske muligheter. Jeg fikk samle frimerker med de fineste motiv, fra brev som kom fra utlandet, jeg fikk leke med mynt som jeg stablet til høye torn og så kjøpte min bestefar en skrivemaskin, en "Remington Noiseless" som hørtes vide omkring, men som var otrolig morsom å få hantere. Jeg skrev nok aldrig noe riktig på den, men bare det å skrive en rad med bokstaver var den største lycken. Hvilket underverk. |
Da jeg var liten var det veldigt morsomt å besøke mine besteforeldre i Koppangen. Vi lekte på steinkarret under kaien. Bryggen kaltes huset som sto på kaien. På landsiden av brygga, den enden som vendte mot veien så kom det til en spesiell tilbyggning etter krigen, nemligen "rondtitollen". Dette var en rund, tidligere russefangebrakke av finér som Bestefar hadde kjøpt i Storfjorden og forlengt brygga med på landsiden. På bryggen fanns det alltid hauger med tørrfisk, flere vekter. Her oppbevarte bestefar sine fiskeredskaper og alt annat som tilhørte sjølivet. Det er leirbotten i Koppangen så man kunne se alle små fisker som pilte omkring mot den grønne, lyse bunnen når man klatret omkring på steinene i steinkarret. Her var det hverken tang eller tare som skymde sikten.
Bestefar var den som banket tørrfisk til oss. Når vi først kom på besøk så skulle det hentes en passende fisk på brygga. Sedan så skulle man stå å vente på at fisken bankades fint. Til slutt fikk man da smake.
Det aller beste var å få være med ut for å ekspedere lokalbåten. Først av alt gikk man til Nesset og tente lykta, dette for å merke leia. Lykta ble tent i god tid før "lokalen" hadde rutetid. Lokalbåten stoppet midt i bukta. Den kunne ikke gå til kaien, det var for grundt. Om lokalbåten hadde med gods så lastet man godset i posebåten, om man bare skulle ekspedere post var det lettbåten som togs. Man rodde da ut til jerndamperen og det åpnedes en dør i siden. Man klattret inn i båten og fulgte tett i helene på tante Valla som hadde postvesken professionellt over akseln. Hun gikk til kapteinen eller styrmannen og post fra Koppangen og til Koppangen bytte hender. Min tante var en ung, vakker kvinne så det ble ofte glad og spøkefull ordveksling før vi atter klev ut gjennom døren i jernskrovet og gikk ombord i lettbåten som rodde oss til land. Nu skulle posten fordeles til de forskjellige familiene i Koppangen. Utenfor postkontoret så hadde hver familie sin merkte hylleplass for post.
| Identitetskortet av min Bestefar utgitt av krigsmakten 1941 (mitt fødselsår) viser et mykt og kjensligt ansikt. Hans eldste barn ansåg at han var streng. Min Bestefar er 50 år på bildet. Jeg undrer hva snusnesduken rundt halsen forteller meg. Jeg husker ingen annen som brukte det. Min Bestefar røkte skråtobakk. Hans pipe var et vakkert underverk med utsirte metalldetaljer og med låkk på pipehodet. Skråtobakken ble fint skåret når pipehodet fylltes på for så å nytes tilbakelutet i gyngestolen. Min Bestefar holdt "Lofotposten". Hjemme hos oss var det "Nordlys". |
|
|
Hans Kristoffersen ca 1970, left, with his wife, Antona, seated right. |
