Min morfar var Hans Edvard Marinius Kristoffersen (1892-1976) fra Koppangen, sønn av Kristoffer Edvard Hansen (1867-1943), Koppangen, og Berit Pedersdatter fra Kileng (1866-1950). Kristoffer kunne snakke lappisk.
Min mormor var Antona Otelie Simonsen (1893-1983) født på Drabeng, datter av Simon Peder Larssen, Drabeng, og Jensine Pedersdatter (søster til Berit), født på Kileng. Huset der Antona ble født sto litt nedenfor Guns hus på Drabeng. Huset var vendt innover. Det var et standardhus, omtrent likedant som Peder Olsens hus. Min mormor Antona vokste opp i dette huset på Herrårret.
Simon (1862-1924) var sønn av (Gammel Herrårret) Lars Andreas Olsen (1828-efter 1900) og hans kone Anne Helene Larsdatter fra Årøybukt (1815-1876). Denne Anne Helene var barnebarn til Joseph Andersen (1749-1803) og Elen Eriksdatter (1750-?), og Joseph Andersen var barnebarnsbarn til Peer Huas.
Den våkne leser har sikkert observert at jeg staver både Herreorrit og Herreårret. Da jeg vokste opp på Drabeng så stavet og skrev man på norsk, alltså stavet jeg Herrårret. Det var så man sa navnet på plassen. Da jeg ble noe eldre og begynte å interessere meg for Lyngens historie så ble det klart for meg at mine forfedre i Lyngen hadde talet samisk. Dette i sin tur førte til at jeg ville vite hvilken sorts språk samisk er. Samiskan er beslektet med finska og estniska og ungerska, alltså en helt annen språkfamilie (den uralske) enn den germanske språkfamilien som de skandinaviske språken tilhør. Det samiske verbet *orrut* betyder på norsk å være, å bli, å bo og å synes. Dette verbet ligger kanskje bak navnet. Det som rør min barndom er stavet på norsk. Min Mamma snakket om Gammel Herrårret. Vi barn pratet ofte om å ta Herrårret svingen, på sykkel om sommeren og med spark om vinteren. Hvor mye fart kunne vi ha uten å tippe? Den samiske stavningen kommer inn når jeg har blitt medveten om min språklige historie. Den kommer også inn der jeg synes den har en ekstra berettigelse som til eks. Herreorrit Bruksnr 3.
Min oldefar, (mormors far) Simon Larsen (1862-1924) døde plutselig på fisketur under Koppangsfjellet. Han fisket tilsammen med Gammel Knut. Knut fikk sette garnlenken ferdig og derefter ro til Koppangen med den døde i båten.
Simon Larsens første kone, min oldemor (Jensine Pedersdatter), døde og Simon giftet om seg med Minna fra Kåfjorden. Da Simon døde så plutselig ble Minna sittende igjen med to små barn. Minna flyttet til sine brødre i Birtavarre og Herrårret huset ble stående tomt i mange år. Minnas datter, som var 5 år gammel, minnes traumat hun utsattes for ved flytten fra det norsktalende Herrårret til det samisktalende Birtavarra. "Jeg lærte meg lappisk veldig fort" sier hun. Simon Larsens arv av plutselig hjertdød skall vi følge.
Antona (1893-1983) (min mormor), Simon Larsens datter, fikk mange sønner som nesten alle døde på samme måte som sin bestefar. De døde plutselig når de var i full virksomhet i hverdagen, og de døde tidligt i livet. Karstein (1917-1968) (51 år) døde på potetlandet med potetgreven i handen; Osvald (1922-1980) (58 år) døde i sengen om natten. Han hadde nitroglycerinburken i handen. Hermann (1930-1989) (59 år) døde på dekk på sjarken "Winston" da han precis hadde stoppet motorn for å avslute sin arbeidsdag på havet. Håkon (1934-2002) (68 år) døde på dansegulvet. Valter (1924-2003) (79 år) var den eneste sønnen som ikke døde plutselig.
Antonas døttre hadde aldrig dette problemet. Samme hjerteproblem kommer igjen hos en av etterkommerne til Antonas bror, Lars Simonsen. Her døde en ung mann (Antonas brors sønnesønn) plutselig på dansegulvet.